Oppbyggingen Av Et Essays




Hvordan ser egentlig det perfekte blogginnlegget ut?

Akkurat som i norsktimene p� skolen kommer oppbyggingen av et innlegg helt an p� hva det er du skriver. Velger du riktig sjanger til teksten din er du allerede langt p� vei.

Artikkel

Artikler kan variere i m�ten de er bygd opp p�, avhengig av om de st�r i aviser, tidsskrifter eller blogger. Bloggartikkelen vil vanligvis v�re bygd opp etter modell av tidsskriftartikkelen. Den skal gi informasjon, kan v�re �pent argumenterende og �pne for personlig engasjement. En venter fullstendige setninger, og i en god tekst er p�stander og synspunkt underbygd.

Her kan man ta i bruk ulike virkemidler, og spr�ket kan v�re b�de oppfordrende og ekspressivt.

Er teksten din mer passende for en avisartikkel, kan du strukturere stoffet annerledes, sette opp det viktigste f�rst og bruke underoverskrifter etter modell av avisartikler. Det er likevel uheldig � sette opp stoffet i spalter - det passer bare for papir.


Innlegg

Et debattinnlegg er en argumenterende tekst der forfatteren kan vise sterkt personlig engasjement og spontanitet. Argumentasjonen b�r v�re saklig, men en stiller ikke s� store krav til at standpunktene er underbygd som i en artikkel.



Reportasje

Reportasjer bygger ofte p� at skriveren har v�rt til stede, intervjuet sentrale personer og skaffet seg oversikt over det som har skjedd. Form�let med en reportasje er � gi leseren et levende bilde av hendelsen. En god reportasje har en dekkende overskrift, en ingress og er disponert slik at det viktigste kommer tidlig i teksten. Teksten vil v�re refererende med innslag av skildring.


Intervju

Noen intervju har fokus p� person, andre ganger er det presentasjon av en sak som er det sentrale elementet i intervjuet. Ofte er en interessert i hva en bestemt person mener, og i et slikt intervju vil b�de personen og saken v�re i fokus.

Det er vanlig � innlede med en presentasjon av sak/person og/eller bakgrunn for intervjuet. Et intervju kan ogs� starte rett p� sak (in medias res), og presentasjonen kan komme senere. Sp�rsm�l og svar er de b�rende elementene, men et godt intervju har refererende parti og person- og situasjonsskildring flettet inn i teksten.

God spr�kbruk med flyt i replikkvekslingen og variasjon i� framstillingen er en styrke.� Det er viktig at avslutningen henger sammen med resten av teksten.


Essay

Essay er en romslig og krevende sjanger der forfatteren tar leseren med p� en tankereise. Forfatteren kan ta avstikkere, assosiere, trekke inn sine egne synspunkter og personlige erfaringer for � kaste lys over en sak.

Et viktig form�l med et essay kan v�re � underholde og f� mottakeren til � reflektere samtidig som skriveren vil f� fram noe han er opptatt av. Sjangeren innbyr til utpr�vende og utforskende skriving og gir rom for personlig spr�ktone, humor, ironi og andre virkemidler.


K�seri

Det spesielle ved k�seriet er at det ofte behandler noe alvorlig p� en humoristisk eller ironisk m�te. Det gode k�seriet er lekende og underholdende. Vi kan finne uventede formuleringer og sammenligninger, og det har en muntlig spr�ktone.


Brev

I bloggverdenen vil et brev oftest v�re et "�pent brev" man benytter for � vise omverdenen sin mening om et tema, uten noen forventning om at adressaten skal svare.

I et personlig brev henvender skriveren seg til en kjent mottaker, og en kan finne spor av mange sjangrer (fortelling, dagbok, dikt, essay osv.) Spr�ktonen i brevet vil v�re bestemt av mottakeren og hensikten med skrivingen. En m� akseptere innslag av dialekt, slang og en viss bruk av setningsemner.

I et mer formelt brev henvender skriveren seg til en ukjent mottaker. Derfor er det et krav at avsenderen tidlig i teksten forklarer hva som er utgangspunktet for og hensikten med brevet. Her b�r du ogs� tenke p� formelle krav til brevoppsett.


Dagbok

Dagbokstilen er det typiske hverdagsblogginnlegget. Ogs� i dagboka kan en finne sjangerblanding. En god tekst vil inneholde tanker, refleksjoner og personlige f�lelsesytringer. Dagboka kan ha en l�s struktur, og spr�ktonen er som oftest personlig. Som i personlige brev, m� en akseptere innslag av dialekt, slang og bruk av setningsemner. Unng� oppramsinger og lange, detaljerte beskrivlser. Trekk fram hovedpunktene.


Fortelling og novelle

En god fortelling er en tekst med utvikling og sammenheng. Teksten har introduksjon, midtstykke med et problem eller en utfordring og en slutt som henger sammen med resten. Teksten kan ha en oppbygging mot en spenningstopp p� det ytre og/eller indre plan: Fortellingen gir rom for stor variasjon i fortellem�ter og kan for eksempel ha refererende parti, tilbakeblikk, tankereferat/indre monolog, skildring og replikker.

En novelle har en st�rre grad av konsentrasjon enn fortellingen. Sjangeren byr p� de samme mulighetene som fortellingen, men krever en mer bevisst bruk av spr�klige og litter�re virkemidler. En god novelle kan fungere p� flere plan og fortelle noe mer enn den ytre handlinga. Novellen er en krevende sjanger og lite brukt i blogger.

Fanfiction

Fanfiction er en type fortelling der hele handlingen er plassert innenfor et allerede definert univers.



Eventyr

I teksten vil en kunne finne trekk fra ulike typer eventyr. I en god tekst bruker forfatteren eventyrtrekk som passer til innholdet, og teksten vil ha en muntlig og noe knapp spr�ktone, slik vi kjenner den fra eventyrene. Eventyr er ikke mye brukt i bloggverdenen, men noen ganger kan det v�re akkurat denne sjangeren man trenger for � fortelle en historie uten � tr�kke noen p� t�rne.


Dikt

Diktlyrikk er en sjanger som gir rom for en personlig uttrykksm�te. I et dikt kan man bruke noen av de vanligste lyriske virkemidlene f.eks.:

  • oppsett p� siden
  • bruk av verselinjer
  • evt. inndeling i strofer
  • sammenligning
  • bilde/metafor
  • symbol
  • rytme
  • lydmalende ord/klang/lyder
  • bokstavrim/allitterasjon
  • gjentakelse kontrast
  • besjeling, personifisering


En god tekst trenger ikke inneholde mange ulike virkemidler. Det viktigste er at de som er benyttet, hjelper til med � f� fram innholdet.

Jeg er ikke optimist, altså, sier Harald Berntsen. Mer radikal enn noen gang.

61-eneren er blitt 60. Vi står på en høyde og skuer utover mot Hydros anlegg på Herøya utenfor Porsgrunn. Norges svar på Ruhr. Industri i et avindustrialisert land.

- Det er et jævlig flott syn, altså.

Arbeiderhistoriker Harald Berntsen får et bifallende nikk fra fotograf og journalist. Det er vakkert og stygt og rørende. Pipene stikker opp som heslige spir, men bygningene, fabrikkene viser en pre-postmoderne verden, en verden av håndfast produksjon, en verden blottet for design eller konsept.

- Før i tida steig det en tjukk gul røyk opp av den svære pipa.

- Lukta det også?

- Nei, jeg kan ikke huske noen spesiell vond lukt. Men den gule røyken la seg som en slags tåke over hele området. Og pipa var selve landmerket her omkring.

Bøker

Harald Berntsens foreldre tok med barna og flyttet til Herøya i 1952. I en firemannsbolig i arbeiderstrøket rett ved Herøyahuset; et obligatorisk samfunnshus med kino og kafeteria. En flott oppvekst, skal vi tro historikeren, som gjennom de to selvbiografiske bøkene «Ut» og «Det lange friminuttet» har vist det lesende folk at om en skal forstå norsk etterkrigsradikalisme, må en se til kulturen som vokste fram i Grenlandsområdet. Som han selv var en viktig del av.

- Vi var den første generasjonen gymnasiaster med arbeiderklassebakgrunn. Vi leste og leste, og de fleste av oss hadde enorm gjeld hos bokhandler Gulliksen i Porsgrunn. Men jeg tror han satte pris på det.

- Gjelda?

- Nei, det at vi leste. Jeg tror han var litt stolt av oss.

De første sju åra bodde familien Berntsen på to rom og kjøkken i en gammal trebygård i sentrum av Porsgrunn. Vi kjører fra Herøya og inn til bykjernen. Berntsen gestikulerer, peker og rister på hodet.

- Se på dette kjøpesenteret. Helt forferdelig.

- Norske bysentra er generelt ganske jævlige?

- Ja, og Porsgrunn er ikke noe unntak. Se på disse flotte husene! Og så smeller dem opp noe Aker Brygge-dritt istedenfor å ta vare på særpreget. Det er triste greier, altså.

Folkelig

Trist er sannelig Domus-huset også. Før lå det et staselig skolebygg på denne sentrale tomta i Porsgrunn. Og nå: en grå, stygg kloss. 70-tallet på sitt aller verste.

Domuscafeen gjør seg likevel som intervjusted. Det er noe klossete folkelig over Harald Berntsen. Han liker ikke jazz, men rhythm’n’blues (som han kaller det

 ), og setter stadig like stor lit til arbeiderklassen i kampen for sosialismen.

- Sånne som oss, mellomlaga, vi bare svever rundt i lufta. Vi er viktige, men har ikke kraft til å forandre samfunnet. Nei, det er viktig, altså, at det gryende sosiale opprøret vi ser på verdensbasis får et arbeiderklassepreg.

- Du har jo vært arbeiderist gjennom hele livet. Hvor mye er preget av bakgrunnen din på Herøya?

- Det er klart av det er veldig viktig. Jeg opplevde slitet, det monotone arbeidet. Faren min var aldri ambisiøs på mine vegne, men han understreka at jeg ikke måtte begynne på Hydro. «Det er no dritt», sa han, hedersmannen.

- Var det et tøft miljø?

- Ja, men den barske tonen som for eksempel prega jernarbeiderne i Oslo var ikke så utbredt her nede.

- Du har pekt på sosialdemokratiets svik?

- Arbeiderforeninga på Herøya var kommuniststyrt helt til utpå 60-tallet. Jeg husker jeg fløy rundt med underskriftskampanjer mot atomvåpen, og arbeiderne var velvilligheta sjøl. Jeg tror mange gamle kommunister syntes det var gjevt at vi unge ble politisk aktive. Noen av dem lå med brukket rygg etter sosialdemokratenes totale dominans på 50-tallet.

Rundt 1960 tok en ung Tor Halvorsen over formannsklubba i arbeiderforeninga, og ble et symbol på samarbeidslinja mellom LO /Arbeiderpartiet og bedriftsledelsen.

- I hans tid ble 1500 ansatte rasjonalisert bort på Herøya. Rett etterpå dro’n til Oslo og ble LO-sekretær. Det er klart at vi blei påvirka av det der.

Sosialdemokratene satte også andre spor, ifølge Berntsen. I andreetasjen i firemannsboligen bodde Milorg-helten Per Røed. Senere kom det for en dag at han var involvert i Jens Chr. Hauges «Stay Behind»-apparat, som i en årrekke utførte hemmelige militære oppdrag for vår militære etterretningstjeneste.

- Det var jo derfor han var her, selvsagt. De måtte jo ha noen til å passe på. Men Røed var en hyggelig kar. Jævlig distré. Han pleide å tørke seg på beina når han gikk ut av huset.

Marxisme

Norske raddiser kjenner Berntsens historie. Arbeiderstudenten fra Eidanger kommune ble en lederskikkelse i radikaliseringen av studentmassen i årene rundt 1968. Mindre kjent er det kanskje at Berntsen, som senere ble en av AKPs bitreste motstandere på den svært bitre venstresida, ble kastet ut av en SUF(m-l)-studiesirkel ledet av Siri Ustvedt (senere Jensen, leder i AKP fra 1988-1992) fordi han ikke ville godta Stalins naturdialektikk, en for ml-erne nokså basal teori. Likevel ble han med da den svært så Stalin-vennlige Kjell Hovden dannet Kommunistisk Arbeiderforbund i 1971.

- Jeg slukte Stalin på det grunnlaget at hvis jeg hadde levd i 1930 ville jeg ha valgt Stalin framfor Hitler. Den begrunnelsen står jeg for fortsatt.

- Er du fortsatt marxist?

- Ja, selvfølgelig. Jeg er på en måte mer radikal nå enn jeg var på 70-tallet. I dag ser vi at den kapitalismen vi advarte mot den gang er blitt en realitet. Den høyredreininga vi har sett de siste årene er en mektig kraft. Vi må derfor være enda mer skjerpa enn før. Jeg setter min lit til fagforeningene: det er der de virkelige kampene nå utkjempes.

- Støtter du den lovede rød-grønne regjeringen?

- Ja. Jeg kommer til å stemme enten SV eller Arbeiderpartiet til høsten. Eller RV. Jeg har en stund stått på RV-lista i Risør. Men jeg frykter Kristin Halvorsen som finansminister. Hun kommer i all hovedsak til å videreføre den rådende politikken.

- Du høres ikke overvettes optimistisk ut?

- Nei, jeg er nok ikke optimist. Gamle Marx understreket at det ikke er noen lovmessighet at sosialismen vil vinne. Det må hele tida kjempes en knallhard kamp, altså.

- Gratulerer med dagen!

- Takk, takk, du.

Arbeiderstudenten

  Harald Berntsen har vært en sentral skikkelse på norsk venstreside helt siden 1960-tallet. Han er historiker og har skrevet flere sentrale biografier, blant annet om Johan Nygaardsvold. Han er spesielt opptatt av norsk arbeiderbevegelses historie.

  På begynnelsen av 1970-tallet var Harald Berntsen et sentralt medlem av Kommunistisk universitetslag (KUL), som etter hvert ble studentorganisasjonen til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), som var ledet av Kjell Hovden. Han var mer pålest i marxismen enn de fleste AKP-erne, og hadde likheter med den kapitallogiske skolen i Danmark. Harald Berntsen var den ledende personligheten i KUL sammen med Jørgen Sandemose. «Harald var den verdslige lederen, mens Jørgen var den geistlige», har Trond Nordby sagt senere.

  I forhold til ml-bevegelsen var hovedstridsspørsmålet synet på bøndene og nasjonen, der KUL-erne mente bøndene var reaksjonære. I biografien om Johan Nygaardsvold har Berntsen imidlertid vist stor sans for den folkelige-demokratiske norske tradisjonen, som har sterke forbindelseslinjer til bondekulturen. I boka om Johan Nygaardsvold skildrer han et motsetningsforhold mellom Nygaardsvold og Martin Tranmæl, der Nygaardsvold representerte en folkelig-parlamentarisk tradisjon, mens Tranmæl, fra å være en revolusjonær rådssosialist på begynnelsen av 1900-tallet, i praksis kom til å støtte en teknokratisk linje for oppbyggingen av Norge etter krigen.

  For noen år siden ga han ut boka «Det lange friminuttet: et essay om ungdom i 1960-åra», der han skildrer sin egen bakgrunn og oppvekst i Porsgrunn. I boka skriver han om den sosiale og klassemessige bakgrunnen for det norske studentopprøret etter 1968. Han mener den nye adgangen til høyere utdanning for barn av arbeiderklassen spilte en viktig rolle. Denne utviklingen medførte en oppblomstring av en rekke livlige diskusjonsmiljøer blant gymnasiaster rundt i landet, miljøer som var dominert av gymnasiaster med arbeiderbakgrunn, på steder som Sinsen i Oslo, Steinkjer, Trondheim, Bergen og Porsgrunn. I en litt ironisk betraktning i Dagbladet om boka heter det at ifølge Harald Berntsen startet ikke 68-opprøret i Paris. Det startet i Porsgrunn. Dessuten begynte det ikke i 1968. Det begynte i 1961. For da kom første kull ut av den nye ungdomsskolen i Porsgrunn.

  Da disse møttes som nybakte studenter på midten av 1960-tallet bidro det til å endre den tidligere studentikose atmosfæren i radikal retning. Utviklingen nådde et høydepunkt midt under det begynnende mai-opprøret i Paris 1968, da Tore Linné Eriksen vant en stor valgseier som formannskandidat for det sosialistiske kandidatstyret i Det norske Studentersamfund i Oslo.

  Harald Berntsen har blant annet skrevet «Hvem bygde landet - for hvem? Norsk Bygningsindustriarbeiderforbunds historie fra 1945 til 1988», «100 år med Folkets Hus», «To liv - en skjebne» om Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, «I malstrømmen» om Johan Nygaardsvold, «Det lange friminuttet (essay)» og romanen «Ut». Han arbeider nå med en biografi om tidligere statsminister Per Borten.

61-eneren er blitt 60. Vi står på en høyde og skuer utover mot Hydros anlegg på Herøya utenfor Porsgrunn. Norges svar på Ruhr. Industri i et avindustrialisert land.

- Det er et jævlig flott syn, altså.

Arbeiderhistoriker Harald Berntsen får et bifallende nikk fra fotograf og journalist. Det er vakkert og stygt og rørende. Pipene stikker opp som heslige spir, men bygningene, fabrikkene viser en pre-postmoderne verden, en verden av håndfast produksjon, en verden blottet for design eller konsept.

- Før i tida steig det en tjukk gul røyk opp av den svære pipa.

- Lukta det også?

- Nei, jeg kan ikke huske noen spesiell vond lukt. Men den gule røyken la seg som en slags tåke over hele området. Og pipa var selve landmerket her omkring.

Bøker
Harald Berntsens foreldre tok med barna og flyttet til Herøya i 1952. I en firemannsbolig i arbeiderstrøket rett ved Herøyahuset; et obligatorisk samfunnshus med kino og kafeteria. En flott oppvekst, skal vi tro historikeren, som gjennom de to selvbiografiske bøkene «Ut» og «Det lange friminuttet» har vist det lesende folk at om en skal forstå norsk etterkrigsradikalisme, må en se til kulturen som vokste fram i Grenlandsområdet. Som han selv var en viktig del av.

- Vi var den første generasjonen gymnasiaster med arbeiderklassebakgrunn. Vi leste og leste, og de fleste av oss hadde enorm gjeld hos bokhandler Gulliksen i Porsgrunn. Men jeg tror han satte pris på det.

- Gjelda?

- Nei, det at vi leste. Jeg tror han var litt stolt av oss.

De første sju åra bodde familien Berntsen på to rom og kjøkken i en gammal trebygård i sentrum av Porsgrunn. Vi kjører fra Herøya og inn til bykjernen. Berntsen gestikulerer, peker og rister på hodet.

- Se på dette kjøpesenteret. Helt forferdelig.

- Norske bysentra er generelt ganske jævlige?

- Ja, og Porsgrunn er ikke noe unntak. Se på disse flotte husene! Og så smeller dem opp noe Aker Brygge-dritt istedenfor å ta vare på særpreget. Det er triste greier, altså.

Folkelig
Trist er sannelig Domus-huset også. Før lå det et staselig skolebygg på denne sentrale tomta i Porsgrunn. Og nå: en grå, stygg kloss. 70-tallet på sitt aller verste.

Domuscafeen gjør seg likevel som intervjusted. Det er noe klossete folkelig over Harald Berntsen. Han liker ikke jazz, men rhythm’n’blues (som han kaller det
 ), og setter stadig like stor lit til arbeiderklassen i kampen for sosialismen.

- Sånne som oss, mellomlaga, vi bare svever rundt i lufta. Vi er viktige, men har ikke kraft til å forandre samfunnet. Nei, det er viktig, altså, at det gryende sosiale opprøret vi ser på verdensbasis får et arbeiderklassepreg.

- Du har jo vært arbeiderist gjennom hele livet. Hvor mye er preget av bakgrunnen din på Herøya?
- Det er klart av det er veldig viktig. Jeg opplevde slitet, det monotone arbeidet. Faren min var aldri ambisiøs på mine vegne, men han understreka at jeg ikke måtte begynne på Hydro. «Det er no dritt», sa han, hedersmannen.

- Var det et tøft miljø?

- Ja, men den barske tonen som for eksempel prega jernarbeiderne i Oslo var ikke så utbredt her nede.

- Du har pekt på sosialdemokratiets svik?

- Arbeiderforeninga på Herøya var kommuniststyrt helt til utpå 60-tallet. Jeg husker jeg fløy rundt med underskriftskampanjer mot atomvåpen, og arbeiderne var velvilligheta sjøl. Jeg tror mange gamle kommunister syntes det var gjevt at vi unge ble politisk aktive. Noen av dem lå med brukket rygg etter sosialdemokratenes totale dominans på 50-tallet.

Rundt 1960 tok en ung Tor Halvorsen over formannsklubba i arbeiderforeninga, og ble et symbol på samarbeidslinja mellom LO /Arbeiderpartiet og bedriftsledelsen.

- I hans tid ble 1500 ansatte rasjonalisert bort på Herøya. Rett etterpå dro’n til Oslo og ble LO-sekretær. Det er klart at vi blei påvirka av det der.

Sosialdemokratene satte også andre spor, ifølge Berntsen. I andreetasjen i firemannsboligen bodde Milorg-helten Per Røed. Senere kom det for en dag at han var involvert i Jens Chr. Hauges «Stay Behind»-apparat, som i en årrekke utførte hemmelige militære oppdrag for vår militære etterretningstjeneste.

- Det var jo derfor han var her, selvsagt. De måtte jo ha noen til å passe på. Men Røed var en hyggelig kar. Jævlig distré. Han pleide å tørke seg på beina når han gikk ut av huset.

Marxisme
Norske raddiser kjenner Berntsens historie. Arbeiderstudenten fra Eidanger kommune ble en lederskikkelse i radikaliseringen av studentmassen i årene rundt 1968. Mindre kjent er det kanskje at Berntsen, som senere ble en av AKPs bitreste motstandere på den svært bitre venstresida, ble kastet ut av en SUF(m-l)-studiesirkel ledet av Siri Ustvedt (senere Jensen, leder i AKP fra 1988-1992) fordi han ikke ville godta Stalins naturdialektikk, en for ml-erne nokså basal teori. Likevel ble han med da den svært så Stalin-vennlige Kjell Hovden dannet Kommunistisk Arbeiderforbund i 1971.

- Jeg slukte Stalin på det grunnlaget at hvis jeg hadde levd i 1930 ville jeg ha valgt Stalin framfor Hitler. Den begrunnelsen står jeg for fortsatt.

- Er du fortsatt marxist?

- Ja, selvfølgelig. Jeg er på en måte mer radikal nå enn jeg var på 70-tallet. I dag ser vi at den kapitalismen vi advarte mot den gang er blitt en realitet. Den høyredreininga vi har sett de siste årene er en mektig kraft. Vi må derfor være enda mer skjerpa enn før. Jeg setter min lit til fagforeningene: det er der de virkelige kampene nå utkjempes.

- Støtter du den lovede rød-grønne regjeringen?

- Ja. Jeg kommer til å stemme enten SV eller Arbeiderpartiet til høsten. Eller RV. Jeg har en stund stått på RV-lista i Risør. Men jeg frykter Kristin Halvorsen som finansminister. Hun kommer i all hovedsak til å videreføre den rådende politikken.

- Du høres ikke overvettes optimistisk ut?

- Nei, jeg er nok ikke optimist. Gamle Marx understreket at det ikke er noen lovmessighet at sosialismen vil vinne. Det må hele tida kjempes en knallhard kamp, altså.

- Gratulerer med dagen!

- Takk, takk, du.

Arbeiderstudenten

  Harald Berntsen har vært en sentral skikkelse på norsk venstreside helt siden 1960-tallet. Han er historiker og har skrevet flere sentrale biografier, blant annet om Johan Nygaardsvold. Han er spesielt opptatt av norsk arbeiderbevegelses historie.

  På begynnelsen av 1970-tallet var Harald Berntsen et sentralt medlem av Kommunistisk universitetslag (KUL), som etter hvert ble studentorganisasjonen til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), som var ledet av Kjell Hovden. Han var mer pålest i marxismen enn de fleste AKP-erne, og hadde likheter med den kapitallogiske skolen i Danmark. Harald Berntsen var den ledende personligheten i KUL sammen med Jørgen Sandemose. «Harald var den verdslige lederen, mens Jørgen var den geistlige», har Trond Nordby sagt senere.

  I forhold til ml-bevegelsen var hovedstridsspørsmålet synet på bøndene og nasjonen, der KUL-erne mente bøndene var reaksjonære. I biografien om Johan Nygaardsvold har Berntsen imidlertid vist stor sans for den folkelige-demokratiske norske tradisjonen, som har sterke forbindelseslinjer til bondekulturen. I boka om Johan Nygaardsvold skildrer han et motsetningsforhold mellom Nygaardsvold og Martin Tranmæl, der Nygaardsvold representerte en folkelig-parlamentarisk tradisjon, mens Tranmæl, fra å være en revolusjonær rådssosialist på begynnelsen av 1900-tallet, i praksis kom til å støtte en teknokratisk linje for oppbyggingen av Norge etter krigen.

  For noen år siden ga han ut boka «Det lange friminuttet: et essay om ungdom i 1960-åra», der han skildrer sin egen bakgrunn og oppvekst i Porsgrunn. I boka skriver han om den sosiale og klassemessige bakgrunnen for det norske studentopprøret etter 1968. Han mener den nye adgangen til høyere utdanning for barn av arbeiderklassen spilte en viktig rolle. Denne utviklingen medførte en oppblomstring av en rekke livlige diskusjonsmiljøer blant gymnasiaster rundt i landet, miljøer som var dominert av gymnasiaster med arbeiderbakgrunn, på steder som Sinsen i Oslo, Steinkjer, Trondheim, Bergen og Porsgrunn. I en litt ironisk betraktning i Dagbladet om boka heter det at ifølge Harald Berntsen startet ikke 68-opprøret i Paris. Det startet i Porsgrunn. Dessuten begynte det ikke i 1968. Det begynte i 1961. For da kom første kull ut av den nye ungdomsskolen i Porsgrunn.

  Da disse møttes som nybakte studenter på midten av 1960-tallet bidro det til å endre den tidligere studentikose atmosfæren i radikal retning. Utviklingen nådde et høydepunkt midt under det begynnende mai-opprøret i Paris 1968, da Tore Linné Eriksen vant en stor valgseier som formannskandidat for det sosialistiske kandidatstyret i Det norske Studentersamfund i Oslo.

  Harald Berntsen har blant annet skrevet «Hvem bygde landet - for hvem? Norsk Bygningsindustriarbeiderforbunds historie fra 1945 til 1988», «100 år med Folkets Hus», «To liv - en skjebne» om Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, «I malstrømmen» om Johan Nygaardsvold, «Det lange friminuttet (essay)» og romanen «Ut». Han arbeider nå med en biografi om tidligere statsminister Per Borten.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.23

One thought on “Oppbyggingen Av Et Essays

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *